Hva er en musikkantropolog? Først er det nødvendig å definere ordet antropologi, som jeg forstår som lœren om mennesket og dets vaner og adferdsmønstre: variasjoner, likheter og sammenhenger innen det menneskelige samfunn. Hvorfor gjør vi som vi gjør – med hvem – når – og hvordan? Dette er alle spørsmål som en antropolog reiser, og setter fokus på menneskets sosiale relasjoner. Hvorfor spiser vi italiensk pizza og fransk karamellpudding i Norge, men hvorfor vil fremdeles flesteparten av oss stå utenfor EU? Og er det en myte at vi nordmenn går på ski? Ble vi spesielt norske under Lillehammer-OL, eller ble resultatet heller at mange, rare bygninger ble plassert utover det ganske land etterpå? Det er grenseløst med spørsmål som dreier seg om temaer rundt mennesket og dets sosialitet. Det er det som etter mine begreper gjør antropologi interessant. En kan ta for seg en hel verden, bokstavelig talt. Jeg er musikkantropolog. Som navnet tilsier, betyr det at jeg er en antropolog med musikk og forsåvidt scenekunst som spesialinteresse. Det igjen betyr at jeg har gjort et feltarbeid der jeg satte fokus på dette temaet i ett år – i Abidjan, Elfenbenskysten. Det kunne like gjerne ha vœrt Gol eller Groruddalen. I mitt tilfelle lurte jeg på i hvilken grad tekstforfattere og musikere kunne sette politisk dagsorden i et samfunn – hvilket maktpotensiale er det mulig å ta i bruk fra en scene? Så en musikkantropolog undersøker sosiale relasjoner som mennesket skaper gjennom musikk. Musikk i seg selv skaper ikke relasjoner, men menneskene som er involvert gjør det. En trenger ikke vœre musiker for å vœre involvert – en trenger bare å oppleve musikk, få en reaksjon. Det er ikke tilfeldig hva slags musikk vi hører på, med hvem og når. Jeg vil hevde at et visst sosialt miljø skaper visse estetiske preferanser og fremføringspraksiser. Kort og godt produserer det smak: historie og smak må sees i sammenheng. Stiler er historisk konstruerte identitetsmerker. Dermed er det ingen tilfeldighet at beboere i ghettoen på det vest-afrikanske kontinentet hører på rap, hip hop og reggae – i tillegg til raske rytmiske lokale genre. Videre er det heller ingen tilfeldighet at det høres en del Bach og Mozart i norske middelklassehjem. Jeg har skrevet om hva slags mekanismer som fører til denne sammenhengen. Hvordan har det seg at den samme låta kan spilles og oppleves så til de grader forskjellig i forskjellige settinger? Jeg er interessert i hva vi tar med oss inn i musikkens verden – vi er ikke rene blad når vi opplever musikk. Tvert imot tolker vi og anayserer uten nødvendigvis å tenke over det. Vi kobler visse musikkgenre til visse menneskelige adfredsmønstre. Hvis en går på en konsert der bandet spiller heavyrock, er det en forventning om at ‘det skal ta av’ på scenen og i salen. Noe skal skje. Mens når vi ser og hører en klassisk sangerinne på scenen, er det vel få som forventer at det skal vœre pyroshow underveis. Det ville ha skapt store protester, for utøverne hadde gått over streken for hva som er ‘normalt’ å gjøre. Dette kan synes som utpreget enkel logikk for alle konsertgjengere og musikkelskere. Likevel vil jeg påstå at det er dette musikkantropologi handler om: hva skjer idet vi ikke mestrer de lokale kodeksene for adferd? Hva når vi ikke vet hvordan vi skal oppføre oss under en konsert eller på steder forbundet med musikk og sceniske fremføringer? Det er ikke gitt at vi klarer å respektere det andre medpublikummere står og digger. Og det er nettopp i overtredelsene at vi begriper at grensene i det hele tatt eksisterte. Hva skal en ha på seg? Kreves det sminke? Hvordan snakker folk til hverandre og om musikken? Hvordan skal en nyte musikken? Her blir det overraskelser. Men en trenger ikke å dra til Abidjan for å bli overrasket. Det holder å bevege seg utenfor vante mønstre. Jazz, pop, rock, reggae, elektronika, klassisk, folkemusikk og såkalt verdensmusikk har alle sine helt spesifikke genrekonvensjoner. Konvensjonene kan tøyes, men ikke brytes fullstendig. Noen trekk må kunne vœre gjenkjennelige for connaisseuren. Eller: innenfor et klassisk orkester kan ikke fiolinisten plutselig starte en vanvittig grensesprengende solo. Mens for en jazzutøver er det omvendt. Han eller hun skal kunne beherske improvisasjon, noe annet blir kritisert som stillestående og lite inspirerende. En musikkantropolog undersøker mekanismene rundt disse sosiale og musikalske fenomenene. Lenke til min hovedoppgave i musikkantropologi: http://wo.uio.no/as/WebObjects/theses.woa/wa/these?WORKID=21358